– Kan ein lære noko av Gud om korleis ein skal møte krig?

Denne julen preges av krigen i Ukraina. Kan man lære noe av vår Frelser om hvordan man skal forholde seg til den? 

Sannsynligvis, for Jesus Kristus selv levde og virket i et land som var okkupert. Hvordan jødene den gang skulle forholde seg til sine fiender, romerne, var et brennhett tema. 

Flere av Jesu egne disipler tilhørte opprørerne, Zelotene. Jesu tale til dem, og til oss alle, var klar. Sammenfattet lød den slik: 

«Elsk dine fiender. Be for dem som forfølger dere, for den som griper til sverd skal falle for sverd. Gjør vel mot dem som gjør dere urett. Jag etter fred, for lykkelige er de som skaper fred. Og om en tvinger deg til å gå en mil, så gå to med ham» ( på den tiden kunne nemlig en romersk soldat tvinge en sivilist til å bære utrustningen hans). 

I Det nye testatmente finner vi også historien om en romersk høvedsmann (les; russisk offiser) som kom til Jesus for å få hjelp, og Kristus roste ham for hans tro. 

Og jeg tenker på den lille tolleren Sakkeus, landssvikeren som Jesus til alles forargelse ble venn med.

Hvordan kunne Kristus anerkjenne jødenes erkefiender på denne måten? 

Dette spørsmålet berører noe av sakens kjerne: 

Kristus kom for å forkynne, og for å føre oss inn i, et helt annet rike enn de jordiske, nemlig inn i Guds rike. Følgelig forbød Han disiplene å forsvare ham med vold. Og begrunnelsen var at «Mitt rike er ikke av denne verden». 

Dette hans rike er befolket av alle slags mennesker fra alle nasjoner, fullstendig befridd fra geografiske skiller. Og hadde de ikke lenger noen landområder å forsvare, hva skulle de da krige for? 

Det som imidlertid var deres kamp, var at fienden måtte bli deres medborgere. Til dette brukte de Åndens sverd, som er Guds ord.

Bibelen forteller at Kristus gråt over Jerusalem, for jødene i denne byen ville ikke høre på hans budskap om kjærlighet. Derfor forutså Kristus resultatet av deres voldsbruk og nasjonale stolthet, nemlig romernes totale ødeleggelse av både byen og av tempelet.

Det viktigste her er likevel at ordet om kjærlighet til fienden sprang rett ut av det kristne budskapets essens, nemlig dette at Gud ble menneske, og altså identifiserte seg med sine motstandere. 

Vi korsfestet Ham. Men Kristus møtte likevel ikke det onde med større fysisk makt. For dette ville nødvendigvis ha utslettet oss ettersom det onde infiltrerer samtlige. 

Men i samme grad, og ironisk nok, vil nå vår egen «rettferdige» harme kunne utslette alt liv i og med en atomkrig. 

Hans seier lå imidlertid i å underlegge seg maktene og myndighetene. Den suverene seier lå i å seire midt i nederlaget, ved samtidig og en gang for alle å fri oss fra destruksjonens og dødens makt ved Hans oppstandelse fra de døde. Dette er kjærlighetens seier.

Kirken representerer den perfekte fredsbevegelsen. Den introduserte det universelle menneskeverdet. Den skal også avslutte med budskapet om det menneskeverd som han gir alle mennesker. 

Hvorfor reiser ikke kirken seg og proklamerer fred? Guds rike er der han råder. 

Kristus forklarer oss geografiens likegyldighet ved å hevde at hans sanne tilbedere ikke behøver å tilbe hverken i Jerusalem eller på noe annet spesielt sted, men kun i «ånd og sannhet» (Joh.4). Guds rene og uskyldige offerlam, Kristus, skal tilbes og etterfølges. 

Vi bør preges av Ham, selv om det strider mot vår natur å bli akkurat det, en strid det er godt å tape. 

Og ved dette nederlaget kan vi sammen synge «Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født».