MINNEORD:
– Med Ingvar Skobbas død har eit mangfaldig, generøst og humørfylt liv tatt slutt
Mine gode venn og nabo, Ingvar Skobba, har gått ut av tiden, som det heter.
Her lokalt i Midt-Telemark husker mange Ingvar som gymnaslektor, lokalhistoriker, populær foredragsholder og stor humorist i Bø blad.
Jeg og min familie husker ham også som en god nabo, som iblant kom uventet inn i huset og fylte hele stua med både stor kropp og høyt stemmevolum. Alltid velkommen og alltid morsom.
Men vi som var studenter i det politiserte miljøet på Blindern på 1960- og 70-tallet, sitter også igjen med et annet bilde – nesten et skremmebilde – av den bramfrie marxist-leninisten Ingvar Skobba på Studentersamfunnets talerstol.
Han var formannskandidat for Rød Front i Studentersamfunnet i Oslo en høst rundt 1970. Han vant ikke det året, men hadde en aura av hardtslående og uimotsigelig folketaler, som man nødig burde møte uforberedt i en debatt.
I årene etter 1970-tallet har jeg forstått at Ingvar fortsatte i m-l-bevegelsen og kanskje besøkte de lovede land, Albania og Vietnam.
Men etter hvert må hans revolusjonære tro og glød ha kjølnet, slik at han kom tilbake til sitt – og mor Tones – gamle parti, Venstre (uten å være politisk aktiv).
Etter noen år i utlendighet (det vil si utafor Telemark) vendte Ingvar tilbake til mors og fars hus på Langkåshaugen i Bø, etter sigende for å ta seg av sin gamle mor, som var blitt enke.
«Onde tunger» mente riktignok at det heller var mor Tone som tok seg av «lille» Ingvar, så han fikk nok mat. Men vår gode nabo, Tone Skobba, døde utpå 1990-tallet.
I årene etterpå så vi jevnlig at Ingvar kjørte nedover Langkåshaugen mot Bø sentrum i sin lille varebil med hunden Til ved sin side. Men snart døde også Til, så Ingvar skaffet seg en hund til av samme slag. Han kalte den En Til.
I mange år var Ingvar en aktiv og omtykt gymnaslektor i Bø. Og enda lenger var han en aktiv lokalhistoriker, som ga ut flere bøker – dels på eget forlag (Varsko).
Men etter hvert skrantet helsa. Han hadde sukkersyke og hørte (som meg) dårlig. Men til forskjell fra meg pleide han å legge høreapparatene i en skuff. Derfor ble det mest enetale fra Ingvar når jeg stakk innom for å ta en prat på verandaen hans i sommersol.
Men Ingvar ga ikke opp – verken drømmer eller faglig interesse – på grunn av helseproblemene.
Siste gang jeg var innom Ingvar hjemme i huset på Langkåshaugen for noen måneder siden, hadde han fortsatt drømmer eller planer om å gjøre en siste stor reise. Kanskje han kunne komme seg en tur til Marokko? Han hadde fortsatt drømmer om å få oppleve en annen, ikke-vestlig, kultur. Og kanskje han kunne fått med seg hjelpsomme unge Odin som reisefølge? (Odin pleide å klippe plenen for ham og handle litt).
Men det ble ingen siste reis til Marokko. I stedet ble Ingvar snart såpass skrøpelig at han måtte flytte til sykehjem på Gvarv. Slik kom han nesten hjem (til Sauherad), for Ingvar ble aldri helt ekte bøhering, ettersom mor Tone opprinnelig kom fra den mektige Haukvik-familien i Sauherad.
Siste gang jeg besøkte Ingvar, på sykehjemmet for et par uker siden, satt han fortsatt oppreist i en stol, men han var blitt veldig mager og kjente meg visst ikke helt igjen.
Som vanlig ble det fortsatt mest enetale fra Ingvar. Nå var han blitt nokså uklar, men husket fortsatt på mordet på Åste Gunnarsrud i Sauherad (i 1904), som han skrev om i ei bok som kom ut i 2001.
Med Ingvar Skobbas død har et mangfoldig, generøst og humørfylt liv tatt slutt.
Jeg lyser fred over hans minne.
Per Mangset