– Me må sjå mennesket, ikkje meininga

Jeg ønsker å skrive om den store politiske kulturforskjellen mellom Norge og USA. 

Jeg er selv en stolt halvt amerikaner, men den amerikanske stoltheten blir gradvis svakere og svakere når jeg ser den ekstreme polariseringa som konstant pågår mellom mennesker i USA, kun på grunn av politiske uenigheter. 

Jeg skriver ikke dette for å ta den ene eller den andre "siden" politisk, men for å legge frem en samfunnsdebatt som jeg har vært vitne til på nært hold i mange år nå. 

Jeg har bodd i Norge hele mitt liv, og jeg har alltid funnet stor trygghet i det at jeg kan komme overens med alle og enhver, uavhengig av hva jeg eller den andre personen mener. 

Jeg er selv vokst opp med to liberale foreldre, den ene amerikansk og den andre norsk, men til tross for dette merker jeg hvor mye større konsekvenser det er å gi utrykk for disse holdningene i amerikansk kultur, sammenlignet med norsk, selv om begge partene har mer eller mindre samme politiske syn. 

Her i Norge får du kanskje en eller annen gubbe på Facebook som sutrer over hvor mye bedre alt var i hans unge dager, mens i USA velger man ikke bare mening, men også hvem du kan omgås og ikke i samfunnet. 

På min amerikanske side av familien er det nære relasjoner som er blitt totalt ødelagt og knust av politiske uenigheter, og sammen med ting jeg ofte ser og hører på sosiale media, og i artikler jeg leser virker det som om det ikke er en unormal ting der. 

At folk skal bygge svarte vegger rundt sine nærmeste familie og venner, bare på grunn av politiske uenigheter, syns jeg blir altfor dumt, og er noe som sammenlignet med norsk kultur er helt uhørt. 

At folk velger bort visse musikalske band på grunn av at det bandet eller artisten har et publikum med flertall på den ene eller andre politiske sida, er rent idiotisk, det å la seg prege av noe sånt, og ikke bare kunne nyte musikken, eller slå det av grunnet at det ikke faller i smak. 

Hadde en person vokst opp i et norskt hjem omringet med norske verdier vært vitne til den ekstreme utestenginga og polariseringa jeg har vært vitne til både nært og kjært i alle år nå, tror jeg den nordmannen hadde vært sjokkert. 

Jeg kjenner masse folk som mener det ene og det andre. Jeg kjenner folk som er langt ute på venstresiden, og folk som er langt på høyresiden. Hvorfor kommer jeg så godt overens med dem tro? 

De er nordmenn. De er ikke vokst opp i en kultur hvor folk hever seg over hverandre basert på sine politiske meninger. Det er en trygghet og en verdi jeg setter så stor pris på og vil holde nært og kjært hele livet, men som halvt amerikaner slipper jeg ikke unna den ekstreme polariseringa, den vil alltid forfølge meg. 

I Norge føler jeg at man kan si det man mener uten frykt for å bli utestengt av sine nærmeste familie og venner, mens i USA må man ikke bare velge politisk mening, men også velge folk bort som konsekvens av sin mening. 

Der er vi nordmenn mange tusen skritt foran amerikanerene, vi ser mennesket og ikke meningen. Det plager og gnager i meg hver dag, det å vite at mine nærmeste som jeg setter så stor pris på er adskilt fra hverandre, kun på grunn av uenigheter, og det å måtte høre min nærmeste familie bygge svarte murer rundt hverandre, grunnet et valg som mange amerikanere føler seg tvunget til å ta, og ikke minst det å ha blitt et offer for den kulturen selv, i min amerikanske slekt. 

Derfor oppfordrer jeg alle dere nordmenn som leser dette til å reflektere over dette, og å holde fast ved de trygge og gode verdiene vi har her i Norge. At vi ser mennesket, og ikke mening.